Jobb i Tyrol: Et team fra Wacker GmbH transporterer bred last opp til over 2.000 meters høyde.

Alexander Pfänder ser opp mot fjellet: «Det er sikkert og visst ikke en jobb som alle andre.» Han mener den gigantiske dumperkassen til en gruvelastebil, som skal opp gjennom hårnålssvingene her. Det er den siste transporten i et oppdrag der Wacker GmbH fra Filderstadt i løpet av de siste månedene har transportert dumperkasser og chassis fra Bremerhaven til Sør‑Tyrol. Først på toppen av ruten, 2.000 moh., settes chassis og dumperkasse sammen. 

På parkeringsplassen nede i dalen, der Pfänder står, vil konvoien senere på kvelden legge inn den siste mellomstoppen før turen opp på fjellet. Nå midt i uken er parkeringsplassen tom. Med en blanding av gammel bensinstasjon og gatekjøkken minner rasteplassen om en amerikansk diner. Et veteranbilvrak gjør tjeneste som dekorasjon. Et yndet møtested for motorsyklister.

Seks timer senere: Lyktene på konvoien bader parkeringsplassen i oransje lys. Enda en gang kontrollerer lastebilsjåfør Tobias Helbing lasten sin. De foregående 200 kilometerne på motorveien var ikke spesielt vanskelige. Ledsagerkjøretøy sørget for at det var nok plass rundt transporten. «Der hadde vi to kjørebaner for oss selv – motorveien er virkelig ikke noe problem», sier Helbing. Men nå trengs det sterke nerver.

På de 19 kilometerne til målet er det strekninger med opptil 16 prosent stigning, i tillegg til passering gjennom landsbyer samt hårnålssvinger: På denne turen får man prøvd seg. «Vi må alle være topp konsentrert, spesielt førerne så klart», sier disponent Pfänder, som nå sitter i et av ledsagerkjøretøyene. «For lastebilen er det naturligvis en stor belastning. Her trenger vi et ekstremt robust kjøretøy.»

Den første kurven kan Arocsen fortsatt holde ganghastighet. I den neste går det saktere. Godt å høre hvordan OM 473 jobber – kraften av 460 kW er ikke lydløs. På skjermen foran Helbing tennes symbolet for turboretarderclutchen. I de neste 40 minuttene vil den bli brukt flere ganger. Kjøretøyet krabber i rangeringsmodus rundt venstrekurven. Fjellveggen i veikanten er nå så nær at den tar hele utsikten fra førerhuset. Rattutslaget er nesten maks. En av kollegaene fra varebilene sier fra via sambandet hvor mye plass det fortsatt er til veggen på høyre side bak. Foran er det bare noen få centimeters klaring … Helbing gliser: «Det går bra. Gikk jo fint sist også.» Om det bare alltid var så enkelt.

Teamet jobber med millimeterpresisjon på transport etter transport. Dumperkassen er nesten seks meter bred, 18,50 meter lang, 4,30 meter høy og 55 tonn tung. Og alltid dukker det opp enda en ting å ta hensyn til. Vær, mørke, nye hindringer … I dag er i hvert fall været greit, det er nesten sommerlig. Helbing: «Da vi kjørte de første turene her, var det av og til ganske kritisk. Snø og is gjorde det ikke lett. Til og med vinden kan påvirke transporten, fordi dumperkassen har så stort vindfang.»

Konvoi kommer frem til neste landsby. Enda et kritisk punkt; her blir det igjen brattere. Et hustak stikker ut i veien. Nok en gang må det finmanøvreres på centimeteren, og nok en gang går det bare forover i gangfart. Like etterpå må teamet så forsere en 400 meter lang «hinderløype» av trær, skilt og natursteinmurer.

Ved utgangen av landsbyen stopper lastebilen til slutt helt opp. Gjerdet på en storfeinnhegning må demonteres midlertidig. Det er for høyt; mellom lasten og bakken er det 1,10 meters klaring. Med en bredde på 5,90 meter stikker lasten langt utover den smalere kjørebanen.

Kilometer etter kilometer går det opp gjennom hårnålssvingene – og iblant meget bratt nedover igjen. Helbing: «Her har vi enda en sånn situasjon for turboretarderclutchen, bremsen trenger jeg ikke her.»

På slutten av en intens arbeidsdag når den sjuakslede transporten parkeringsplassen hvor dumperkassen i løpet av de neste dagene skal monteres på chassiset. Gjennom det åpne vinduet blåser en frisk vind, her oppe er det bortimot ti grader kaldere enn nede i dalen. I de bratte fjellsidene ligger snøen fortsatt.

I morgen skal lasten kobles fra. Alexander Pfänder takker teamet, stemningen er god, oppgaven er løst på en glimrende måte. Han tar en kort prat med Tobias Helbing om den kommende uken. Han trenger ham og Arocsen i Nord‑Tyskland. Deretter går han inn på hotellet. I natt kommer han til å sove godt.